Tilbedelsens Virkelighet

De fire prinsipper for khedmat (å hjelpe seg selv på den indre reisen) er:

Hengivenhet til Herren,
Forpliktelse i hjertet,
Sann tale,
Rettskaffene handlinger.

Tilbe aldri Gud som en tigger på jakt etter almisser.

Amir al-Mo’menin Ali (fred være med ham), de troendes Konge, har sagt: "Jeg tilbad deg verken i håp om paradiset eller av frykt for helvete, men i storhet så jeg deg, og tilbad deg."

Om betydningen av dette har den store sufien Sheikh Bahauddin Mohammad Ameli (953 – 1030 AH / 1545 – 1620 AD), en av Sheikh Mohammad Mo’men Sabzevaris disipler, sagt:

"For en sann troende er det i sannhet uverdig
å håpe på en belønning for å elske Gud.
Det berømte sitat "Jeg tilbad deg ikke" – å, søker,
lær av menneskenes konge, og bli mer ydmyk.
Den som med sine handlinger søker vinning, er blind,
for slik lydighet gjør kremmersjelen til slave.
De som slik tjener og adlyder Gud for belønningens skyld,
berøver hengivenheten dens edle storhet.
Kall ikke ham from som søker gjengjeld for sin fromhet,
for han utøver ikke tilbedelse."

Hazrat Shah Maghsoud Sadegh Angha sier: "Menneskets hjerte er egnet til Tawhid (å erklære at alt som eksisterer er Gud), hans ord er egnet til Shahadat (bekreftelse av Gud) og kroppen er egnet til Ibadat (bønn og hengivelse til Gud)." I bønnen må mennesket adlyde disse fire betingelsene:

Ilm (kunnskap og viten) som hindrer ham i å feile
Zekr (å huske Gud) som en partner og venn
Fekr (rene tanker) som følger ham på hans indre reise
Zohd (avholdenhet) som vil hjelpe ham å forsake alt utenom Gud.