"Kinesisk Kunst og Romersk Kunst"

Av Rumi, fra Masnawi, Bok 1

Kinesere og Romere diskuterte om hvem av dem var bedre i kunst.

Kongen sa: "Vi avgjør dette med en debatt."

Kineseren begynte å snakke,
men Romerne ble tause.

De gikk.

Kinesere foreslo at både dem og Romerne får hvert sitt rom å bruke sin kunst på. Rommene skulle ligge rett foran hverandre.

Kinesere spurte kongen om hundre forskjellige farger,

og hver morgen gikk de til lageret for å hente farger.

Romere tok ikke noe farge: "Farger og mønstre passer ikke inn her,"

De lukket døren og begynte å pusse veggene. Hver dag pusset de veggene til de ble himmelsk rene.

Det er en vei som fører fra mange-farger til uten-farge.

Den utrolige mangfoldigheten av skyene kommer fra himmelen, månen og solen.

Kinesere ble ferdig med jobben, og de var så fornøyde.

De spilte trommel og feiret gleden over jobben.

Kongen kom i arbeidsrommet og ble betatt av nydelige farger og detaljer.

Romere rullet opp gardinen som skilte mellom arbeidsrommene.

Kinesiske figurer og malerier reflekterte glimrende på romernes skinnende rene vegger.

Kunstverkene levde på disse speil-veggene enda penere,

og fikk synet til å styrre betatt på.

Romernes kunst ligner på Sufiens vei.

Uten diskusjon, uten etterligning og uten mønster.

De gjør sin kjærlighet klarere og renere.

Den rene speilen er som deres hjerte.

Med en slik renhet får de evne til å motta og gjenspeile tallrike bilder,

herfra, fra stjernene, fra tomrommet.

På en slikt speilet hjerte reflekterte den Usylinge Elskede seg for Moses.