Vin eller eddik?

av: Lynn Wilcox, Ph.D.

Fortellinger, referanser og sitater i sufismen, særlig fra Rumi er ofte funnet i litteraturen om humanistisk og transpersonlig psykologi. Men på grunn av at de er ofte tatt ut av sin sammenheng, blir ikke den grunnleggende undervisningen som ligger i presentert riktig. Resultatet blir en grei, men overfladisk litteratur som mangler grunnlaget for en virkelig dyp forståelse. Slik bruk er intellektuelt underholdende, men også misvisende. Sufismen er ikke forenklede fortellinger, men en "sterk medisin" som krever fra lesere godt kjennskap til kilden.

Sufismen har skapt tusenvis volumer med dikt og prosa over en 1400 - års periode. Det å trekke ut noen linjer er ikke rettferdiggjort mot den underliggende virkeligheten. Alt som er skrevet om sufismen er paradoksalt, noe som beviser en grunnleggende leksjon i Sufismen som sier at ord ikke kan formidle meningen. 1 Ord er bare tegn på ting, de er ikke tingen selv. For eksempel, et veiskilt som sier: "Paris", er helt forskjellig fra den faktiske opplevelsen av å være i Paris. En gang når du er ekstremt tørst, prøv å skrive ordet "vann" på et stykke papir og se hvor godt det slukker tørsten din. En tørst person trenger virkelig vann. Sufismen kan bare læres gjennom erfaring, ikke gjennom andres ideer, ord eller bøker. Ord er sannhetens slør. Faglig analyse av Sufismen er som å lære å svømme ved å analysere musklenes nevroelektriske impulser under bading. Vi lærer ikke å svømme på denne måten. En mer subtil undersøkelse av en fortelling fra Rumi illustrerer både dette og kontrasten mellom det å akseptere kulturelle konstruksjoner og friheten i å gi slipp på slike jordiske tilknytninger; noe som er en integrert del av sufismens metode. I denne fortellingen, ber en sufimester sin student (sannhetssøker) om en flaske vin. Sannhetssøkeren som er en hengiven muslim blir redd for at innbyggerne vil angripe ham hvis de ser ham med en flaske vin. Men sufimesteren sier likevel at han skal bringe vinen. Den engstelige sannhetssøkeren kjøper en flaske vin, og slik som forventet angriper byfolket ham, først verbalt og deretter fysisk. Midt i dette knuses vinflasken og det viser seg at flasken inneholdt eddik og ikke vin. Sannhetssøkeren blir ”frelst” av byfolket men skammet seg overfor sin mester. 2

Denne fortellingen, som andre fortellinger i sufismen, er skrevet i det antikke og tekniske vokabularet av sufismen som ble utviklet i det niende århundret, og som kan tolkes på mange forskjellige måter. I tillegg, som andre sufismens fortellinger som er basert på virkelighet, kan den vurderes mytisk siden den har en symbolsk funksjon: "å oppdage" og avsløre båndet mellom mennesket og det Hellige. På et enkelt litterært nivå, kan den bli tolket som en fortelling om hvordan ting ikke er slik de synes å være. Den kan også tolkes som en fortelling om et mindre mirakel utført av sufimesteren, noe som er likt den bibelske fortellingen der Jesus gjør vann til vin. Sett det under en annen synsvinkel, kan psykoterapeuter stemple dette som et eksempel på en selvoppfyllende profeti. Og en nevropsykolog kan si at frykten gjorde vinen til eddik ved å utløse sekreter fra binyrene som hevet kroppstemperaturen. Ved å holde flasken tett inntil seg, og med kjente fenomener om temperaturens virkning på vin, kunne søkerens egen fysiologiske reaksjon ha endret vinen til eddik. Slike forklaringer tilfredsstiller de fleste, men er utilstrekkelige likevel.
Alle slike fortolkninger ignorerer den viktige betydningen av symbolet vin som er hyppig brukt i sufismens litteratur. Målet i sufismen er erkjennelsen av både ens eget innerste vesen og Gud til slutt. "Han, som kjenner seg selv, kjenner sin skaper." Gjennom århundrer har søken vært symbolsk til uttrykk i mange former, som «forening med den Elskede", "Bli i meg, slik Jeg er i dere," ”oppløst i Eksistensens hav" eller oppnå "absolutt fortapelse i Allah." Symbolikken vin er ofte brukt for guddommens levende tilstedeværelse. I boken Al Rasa'el, beskriver Hazrat Shah Maghsoud Sadegh Angha, indrereisen (Soluk) mot det sjette målet i klarhetstilstanden, slik: ”I denne tilstanden, for de anerkjente og utvalgte, er sjelens kopp fylt utelukkende med det klareste, rensede og guddommelige vinen; den evige vinen av hans strålende tilstedeværelse, velsignet av Hans praktfulle åsyn; den evige vinen av salig lys for kretsen av de som lengter etter åsyn og øyne på Bæreren av Vinen. Som han har lovet oss Guds løfte: "Og deres Herre skal skjenke dem med en ren og hellig vin."(1986, s.18)."3
For å oppnå det ønskede målet og bli ett med den Elskede, er det nødvendig at søkeren blir renset, gir slipp på de jordiske tilknytninger, og fjerner sløret som dekker kunnskap og hindrer ham fra å se sannheten. Det å fortape seg i den Elskede nødvendiggjør total frigjøring fra kulturelle begrensninger. Guds lover er de samme lover som gjelder for en Salik (sannhetssøker), og som er lært gjennom opplevelse og ikke gjennom andres ord eller diktat. Sufismens vei er profetenes vei, og profetene, i begge hellige bøkene, Koranen og Bibelen, oppgir helt klart og spesifikt nødvendigheten med å gi slipp på alle familiære, kulturelle og sosiale bånd for å følge profeten, samme om profeten er Jesus eller Muhammed. I den hellige Koranen, i Sura 9:24, står det: Si: ”Dersom det er deres fedre, sønner, brødre, hustruer, nærmeste slekt, eller eiendom dere har ervervet, handel som står på spill eller boliger dere er glad i, som er dere kjærere enn Gud, Hans sendebud og enn det å kjempe for Hans nærvær, så bare vent til Guds lov iverksettes; Gud veileder ikke urettferdige folk.” I den hellige bibelen, i Matteus 10:35-37, står: "For jeg er kommet for å sette sønn i strid med sin far, og datter mot sin mor, og svigerdatter mot sin svigermor. Og en manns fiender skal være blant hans egen husstand. Den som elsker far eller mor mere enn mig, er mig ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mere enn mig, er mig ikke verd.” Det står i sura 39:29: "Gud setter frem en lignelse om en mann som tilhører uenige partnere, og en mann som tilhører bare én mester. Står disse to likt? Gud være lovet! Men folk flest vet ikke.” I Matteus 24 og Lukas 16:13 står det: Ingen tjener kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde sig til den ene og forakte den andre; Dere kan ikke tjene Gud og Mammon.”
Den parallelle er klar, og budskapet er det samme. Det å følge profetenes vei krever at man slipper på sosiale og kulturelle bånd. Dette er et avgjørende, viktig og kraftig budskap, med enorme implikasjoner for alle ambisiøse individer. Som vi vet, og til tross for ideene til de som mener at religion er et sosialt produkt, ble religionene ikke skapt av samfunnets innflytelse og krav. Moses, Jesus og Muhammed er tydelige eksempler. Alle var frigjørende og revolusjonære. Alle tre åpent utfordret og talte mot det samfunnet de bodde i, og ble angrepet av mektige medlemmer av disse kulturene.