Sufismens Historie (1)

Del I (700 - 1200 AD / 1 – 600 AH)

Sufismen har en 1400 år lang historie. I de første to århundrene etter profeten Muhammeds død ble mange Sufier beskrevet som asketiske. Ibrahim Adham (død i 777), som var prins, forlot sin familie og sitt kongerike for å nå erkjennelse. Den mest kjente av de tidlige, hellige sufiene var en kvinne, Rabi’a (død i 752), som levde og lærte i tråd med prinsippet om uselvisk kjærlighet til Gud.1

Under den mørke middelalderen i Europa blomstret islamsk forskning og litteratur, og lærde sufier gjorde fremgang innen vitenskapelige og matematiske eksperimenter og oppdagelser, mens europeere som forsøkte det samme ble tiltalt for kjetteri. Mens de mest velstående kristne klostrene kunne være utstyrt med 3-400 bøker, hadde det muslimske universitetet i Granada 105 000 bind.

Den gjensidige påvirkningen mellom jødiske, kristne og muslimske lærde var utbredt, særlig i Spania, hvor muslimer hersket fra 711 til 1492, og tillot religionsfrihet selv i korstogstiden. Sufismens lære ble forkynt over hele den vestlige verden fra Spania, og ble grunnlaget for kristendommens mystikere – St. Teresa, St. Katarina, Meiser Eckhart, Richard Rolle med flere – som opptrer fra det ellevte århundre.

I løpet av denne lange perioden fikk innflytelsen fra sufismen enorm utbredelse. I det åttende århundre ble sufimesteren Balkhi (død i 789 eller 810) anerkjent som ekspert i fysikk og metafysikk.2   Den store Sheikh Nakhshabi (død i 859) sies å ha gjort mirakler. Det niende århundre fostret flere kjente sufier – Dhu’n Nun i Egypt, Muhasibi i Irak og Bayazid Bastami fra Persia, som var kjent for poesi og paradokser, sammen med Karkhi fra Baghdad, som forkynte at kjærligheten ikke kan læres, da den er en guddommelig gave.

I århundrenes løp led mange sufier martyrdøden. Mansur Hallaj (drept i 921) ble kjent som innbegrepet av martyriet. Han ble henrettet for blasfemi fordi han hadde sagt: "Jeg er sannheten." Hans troskapsed er essensen i islams lære, men den dag i dag blir det fortsatt misforstått av muslimske teologer.

Noen sufier ble kjente i Vesten. Ibn Roshd (død i 1198), kjent under navnet Averroes, var hoff-lege og en berømt filosof. Al-Arabi (1165–1240) var en berømt mystiker innen sufismen, og Palacios antar at Dantes Den guddommelige komedie er basert på beskrivelsene i hans verker. Al-Arabi var dypt påvirket av to kvinnelige helgeners lære, og skrev mer enn 250 bøker. Al-Ghazzali (1058–1111) samarbeidet med datidens styresmakter, mens sufier som Ansari ble forfulgt. Til slutt fikk han et sammenbrudd, og forlot lærergjerningen for å dyrke de åndelige sidene av livet. Al-Ghazzalis lære forente mystisisme og jus, og gjorde ham til den mest innflytelsesrike muslimske teologen i middelalderen, som fikk sterk innflytelse også på kristent tankegods.3

I det 12. århundre ble mer enn 100 verker skapt av sufien Sheikh Ruzbahan (1127–1209).4 Sheikh Najmuddin Kobra (1145–1220)[iv] lærte opp 17 edle disipler. Blant dem var Ali Lala Ghaznavi, Farid-ud-Din Attar og Seyfeddin Bakharzi. Molana Jalaleddin Balkhi Rumi gikk i lære hos en av Bakharzis disipler.5  Han ble kjent for sin mystisisme og sine ekstatiske opplevelser. Annemarie Schimmel sier i sin bok Mystical Dimensions of Islam: "Det er ingen tvil om at Sheikh Najmuddin Kobra selv opplevde disse himmelske reisene og ferdes på tvers av kosmiske nivåer i sine visjoner. Han er på linje med andre av sufismens teoretikere i den forstand at han anser mennesket som et mikrokosmos som inneholder alt som eksisterer i makrokosmos".