Eksistensens Enhet

Alt som eksisterer lovpriser i total henrykkelse livets kilde. Den hellige Koranen (21:33)

For over 1400 år siden sa Islams profet: "Den som erkjenner sitt sanne selv, har faktisk erkjent Gud". Innen Islam tilsvarer det sanne selvet, eller "Jeg"et, den guddommelige sannheten som ligger skjult dypest i vårt hjerte. Derfor erklærer islam eksistensens enhet: "la ilaha-illa’llah", som betyr: "Det finnes ingen annen enn Gud". Dette er det sanne menneskeverdet som tilkjennes oss, det at det ikke finnes noe skille mellom mennesket og Gud. Som det står skrevet i den hellige Koranen: "Jeg er nærmere deg enn din halsåre."1

Profeten Muhammed (fred være med ham) gav retningslinjer for hvordan man kan erkjenne seg selv. For å nå dette erkjennelsesnivået, må man bøye seg for Gud. Det er gjennom underkastelse for kunnskapen at ens handlinger bygger på visdom, og ikke på uvitenhet, overtro eller blind tillit. Dessverre er det mange som tror at underkastelse betyr å krype for en annen. Dette er galt, siden det er blind tillit, uten den verdighet Gud har tilkjent mennesket.

Når vi sammenligner solsystemets struktur med strukturen og organiseringen av atomene, ser vi at de alle er underlagt en naturgitt viten og styres av eksistensens lover. Dette gjelder også mennesket, når det er i stand til å erkjenne "Jeg’et" som kilden til den naturgitte viten i sitt indre. Dette stadiet innebærer total frihet og kjærlighet, og har blitt utdypet i sufimestrenes skrifter.2   Det følgende sitatet fra Amir-al Mo’menin Ali, menneskenes ledestjerne, bekrefter dette sanne og hellige målet:

Islam betyr underkastelse,
og underkastelse betyr å være fokusert og stabil
i Eksistensens sannhet.

Underkastelsen er islams livsnerve, på grunn av den dynamiske utvikling og endring som finner sted i dypet av den troendes hjerte, hvor alle splittelsens og dualismens grenser opphører å eksistere.

I denne tilstanden av oppriktigheten blir den troende vitne til Guds enhet. Bekreftelsen er ikke bare verbal, men den troendes kropp, sinn og hjerte – hele hans væren – må resonnere med den enhetlige Guds nærvær.3